FLERE BILDER FRA MOSHI

HVERDAG I MOSHI

Nå har jeg vært på reise i en måned og mor hadde rett da hun sa at jeg mest sannsynlig kom til å digge Afrika... Det passer meg perfekt med en kultur der reglene hakuna matata (no worry) og hakuna haraka (no hurry) setter sitt preg på dagen. Blandingen med det intense folkelivet, småpratingen og støynivået skaper en spennende og livlig hverdag. Og som situasjonstilvennlige mennesker vi er, har dette blitt hverdag for oss nå.. Å tursle innom det lokale markedet på vei hjem fra jobb, prute ned prisene på frukt til latterlig billige priser og hilse på alle vi møter på veien er det blitt en vane.

Jeg kjenner at jeg er blitt herdet i møtet med pasienter. Hva skal du for eksempel gjøre når den swahilitalende pasienten svært gjerne ønsker å kommunisere for å avlede seg selv, mens kirurgen amputerer høyre bein hennes i våken tilstad? (Det skal sies at pasienten hadde spinalbedøvelse slik at hun ikke hadde følelser fra magen og nedover..). Hver dag møter vi pasienter som forteller sterke historier om sykdom og fattigdom. Pasienter vi går til kan for eksempel være hjerneskadet, flere har epilepsi og får jevnlige anfall. Mange av pasientene trenger hjelp til alle gjøremål, kroppene er ofte preget av frakturer/ muskelsammentrekninger og spasmer. Kanskje far er død og mor har stukket av fordi hun ikke orket lenger, barna kan være etterlatt til besteforeldre eller naboer. Det er vanskelig å skulle ivareta et barn med hjerneskader og funksjonsforstyrrelser når de verken har økonomi eller tid til å gi den hjelpen som er nødvendig. Dermed kan den beste og kanskje eneste løsningen i noen tilfeller være å binde barna fast i en stol eller i en seng på ettermiddagen slik at de får jobbet og tjent noen penger til mat. Det er brutalt, men dette er faktisk virkeligheten til flere av pasientene jeg går på hjemmebesøk til.

Vi studentene har vært veldig heldige denne perioden å få med oss åpningen av ”Day care” som er et senter for barn med forskjellige funksjonshemninger. De har åpent hver dag fra ca. 8 – 15. Her får barna to måltider, massasje, lek og mye oppmerksomhet.. Det er et fantasisk godt tilbud til disse barna og tillegg får foreldrene tid til å jobbe uten at det går utover barna på samme måte. Jeg er også overbevist om at det må være godt for disse foreldrene å møtes og være sammen om å ha barn med forskjellige funksjonshemninger i et samfunn der det er mye skam tilknyttet til slike lidelser. Senteret er fortsatt i en oppstartsfase, hvor vi studentene prøver å gi råd i forhold til hygiene, trening, massasje og ernæring. Senteret blir støttet økonomisk av en lokal kirke. Det er med mange planer og pågangsmot dette prosjektet er blitt satt i gang, og det er et godt utgangspunkt.. Allerede nå ser vi at senteret utvikler seg positivt for hver uke, det er moro å få være en del av den satsingen.

Hverdagen er absolutt annerledes her i Moshi, hver dag er spennende, annerledes og på mange måter utfordrende.

Bildene i dette innlegget er fra en helgetur til et av fossefallene her i Moshi, fra den lokale resturanten, fra markedet og fra fotballtreninmg med team RAU, lokallaget vaart.

BILDER